Bjarte Breiteig

Fremover


Innkallelsen kom i august, da vi nesten hadde sluttet å vente på den.

Elisabet sto ved plommetreet og tynnet ut kart, og hun smilte til meg

da jeg kom inn gjennom grinden med posten. Det hadde vært en solrik

sommer, vi hadde tilbrakt feriedagene i hagen, for det meste med hver vår

bok, og hun hadde bleke striper over tinningene etter solbrillene. Jeg ga

henne brevet, som jeg allerede hadde åpnet, og mens hun leste det, løftet

jeg på en gren og begynte å fjerne noen kart på måfå. De var på størrelse

med eikenøtter og hang tett i tett under de myke bladene. Jeg kastet dem

bort på komposthaugen etter hvert som jeg knep dem av. Allerede på

mandag, sa Elisabet. Ja, sa jeg. Det står ikke noe om hvor lenge du må

være, sa hun. De snakket om en uke, sa jeg, men det kommer vel an på.

Da jeg snudde meg, så hun en annen vei, og jeg forsto at hun kom til å

gråte. Jeg så etter henne mens hun gikk over plenen mot kjøkkendøren.

Hun hadde på seg en trang, gammel bukse jeg ikke hadde sett på lenge,

og midjen hennes var bar. Det stakk i meg da jeg kjente lysten komme.

 

Søndag kveld kjørte hun meg til stasjonen. Jeg var tidlig ute. Det hadde

begynt å skumre, og de spredte lampene ble tent mens vi sto der og

ventet. Folk passerte med ryggsekker og kofferter som de bar om bord i

vognene. Fremme ved lokomotivet sto noen karer i kjeledress og lempet

varer fra en truck inn gjennom en stor luke. Elisabet hadde foldet armene

over brystet, det hadde vært en lummer dag, men kvelden var kjølig. Jeg

sa at det beste hun kunne gjøre var å sove så mye som mulig. Tor, sa

hun. Jeg la armene rundt henne. Jeg kjente hvor tynn hun var. Jeg går

om bord nå, sa jeg. Hun nikket. Jeg tok kofferten, steg om bord i toget og

gikk bakover mot sovevognene. Jeg hadde plass i en tokøys kupé. Det

var ingen der da jeg kom, men en fremmed tannbørste sto i et plastglass

på speilhyllen. Jeg skjøv kofferten min inn på bagasjehyllen ved døren

og gikk bort til vinduet. Elisabet sto fremdeles på perrongen. Det tok en

stund før hun fikk øye på meg. Hun kom bort og stilte seg like utenfor, og

det så ut som om hun ville si noe. Jeg gjorde tegn til henne om at vinduet

ikke kunne åpnes. Hun nikket. Hun gned seg over de bare overarmene. Vi

så på hverandre kanskje et minutt. Så senket hun blikket, snudde seg og

gikk.

 

Jeg hengte dressjakken på en knagg ved vinduet, lukket døren og la meg

i underkøyen. Etter litt begynte tankene å løse seg opp, og jeg dormet av.

Jeg kunne ikke ha vært lenge borte da jeg våknet av at en fremmed mann

sto bøyd over meg og rørte ved armen min. Unnskyld, du ligger i min

seng, sa han. Han pekte på billetten sin, som han holdt opp foran meg.

Jeg reiste meg langsomt for ikke å svimle. Det var blitt mørkere i kupeen,

og toget hadde begynt å gå. Jeg hadde knapt kommet meg på beina før

mannen gliste og begynte å klaske meg på skulderen. Men det er jo deg,

Tor! sa han. Jeg så på ham. Han hadde en blek dobbelthake som bulte

ut over skjortekragen, og han luktet svakt av alkohol. Det var ingenting

kjent ved ham. Husker du meg ikke? spurte han. Nei, sa jeg. Det er Pilten.

Han så forventningsfullt på meg. Pilten? sa jeg. Han lo litt. Det var jo det

dere kalte meg, sa han. Jeg sa at jeg ikke husket noen Pilten, han måtte

forveksle meg med en annen. Nei nei nei. Han prikket meg i brystet.

Du heter Tor, ikke sant? Jo, sa jeg. Ja, da kjenner vi hverandre, sa han.

Dermed la han seg inn i underkøyen, slik jeg nettopp hadde ligget. Han

la armene bak nakken og så på meg. Skjorten hadde våte flekker under

armene. Så du husker ikke den store gutten fra C-klassen? spurte han.

Nei, sa jeg. Den feite gutten som dere kalte for Pilten? Jeg svarte ikke.

Jeg så ut gjennom vinduet. Et boligfelt gled forbi. Noen spilte fotball på

en flombelyst bane. Men jeg husker godt deg, sa Pilten bak meg. Tor med

det lyse håret. Tor med cross-sykkelen. Tor som viste rumpa når bussen

kjørte forbi. Så nå tar du til Sverige? spurte han. Ja, sa jeg. Forretninger?

Jeg ristet på hodet. Det er en operasjon jeg må ta, sa jeg. Og så måtte du

helt til Sverige? spurte han. Jeg snudde meg. Han lå der og smilte. Jeg

så at det likevel var noe kjent ved ham, men jeg greide ikke å plassere

ham. Han dro opp en lommelerke fra bukselommen, tok seg en slurk og

rakte den deretter til meg. Den var varm etter å ha ligget mot låret hans,

og det brant hissig i halsen da jeg drakk. Jeg ga ham lerken tilbake, løftet

dressjakken ned fra knaggen og tok meg god tid med å ta den på. Piltens

hånd grep rundt bøylen som skulle hindre folk i å rulle ut av køyen. Stikker

du? spurte han. Må ha en øl før jeg legger meg, sa jeg. Han blunket med

det ene øyet. Klart det, sa han, klart det.

Det var et moderne togsett med dører som gled opp før jeg rakk å røre

ved dem. Folk satt tilbakelent i setene, med blikk som vek unna når jeg

møtte dem. Kafévognen var tom for gjester. Jeg fikk ølen min og satte

meg ved et vindusbord. Mens jeg drakk, stirret jeg gjennom mitt eget

speilbilde og ut i den begynnende natten. Kanskje var det heten, eller det

at jeg ikke hadde spist på lenge, jeg vet ikke, men alkoholen virket fra

første stund. Jeg drakk ut ølen og kjøpte meg en ny. Iblant krenget toget

og ga meg en følelse av å sveve, og de få sekundene det varte, lukket

jeg øynene og forestilte meg at jeg fløy ut over landskapet. Halvveis ned i

den tredje ølen begynte telefonen å dirre på innerlommen. Jeg tok den ut,

men jeg var så fjern fra alt, jeg ble bare sittende og se på navnet hennes

i displayet mens jeg tenkte at en samtale ikke ville bringe oss nærmere

hverandre. Da det sluttet å ringe, slo jeg av telefonen og stakk den tilbake

i lommen. Tar du den ikke? spurte en stemme bak meg. Det var Pilten

som hadde kommet inn og stilt seg ved disken. Kafévertinnen skottet på

meg over en stabel plastpakkede muffins, hun var i ferd med å skjenke

øl til ham. Jeg sa: En er ikke alltid innstilt på å prate. Pilten fikk ølen sin,

betalte og satte seg ned ved bordet mitt. Så du vil ikke prate med kona

di? spurte han. Jeg lente meg frem i stolen. Du vet visst en hel del om

meg, du, sa jeg. Han trakk på skuldrene. Det er ikke alltid så mye å vite,

sa han. Jeg drakk av ølen. Han gjorde det samme, og i vinduet så jeg

det uklare speilbildet av oss, vi hadde begge grå dressjakke og samme

hårfarge. Han sa: Det er forresten helt vanlig at den mislykkede husker

den vellykkede og ikke omvendt. Jeg spurte: Så du ser på deg selv som

mislykket? Ja, sa han. Han så rett på meg. Han satt godt tilbakelent i

stolen og holdt glasset støttet mot det ene låret. Vet du, sa han, før i tiden

beundret jeg deg. Hvorfor det? spurte jeg. Han trakk på skuldrene: Du var

selvsikker, jentene likte deg, alt det der. Men en dag sluttet jeg, la han til.

Å beundre? spurte jeg. Han nikket.

 

Det var det året da alle holdt på med drager, fortalte Pilten. Kan du huske

det? Det var drager å se uansett hvor du gikk. Så snart det var det minste

trekk i lufta, steg de opp fra garasjeplassene og fotballbanene. Jeg nikket.

Jeg husket det. Det hadde vært en farsott som bredte seg over boligfeltet

og som ble borte igjen like brått som den var kommet. Det var folk som

kjøpte byggesett på postordre fra Japan og Korea, store kassedrager

med flagg og vimpler, mens andre konstruerte sine egne i sløyden. Pilten

husket godt dragen min. Det var den flotteste han noengang hadde sett.

Den var av ekte fallskjermsilke, helt svart i stoffet, og lignet en kjempestor

flaggermus. Selv hadde jeg nesten glemt den, men nå fikk minnene liv

etter hvert som Pilten fortalte. En dag da det blåste friskt, hadde dragen

min gjort et byks inn over heisekranen som på den tiden sto i åssiden

nedenfor skoleområdet, og linen var blitt hengende fast der oppe. Pilten

beskrev gjengen som samlet seg ved foten av kranen, hvor spente de

sto der og fulgte med mens jeg kløv over vernegjerdet og oppover den

smale stigen i sentrum av sprinkelsøylen. Jeg klatret forbi førerhytten og

helt opp til punktet hvor stigen sluttet, og der kunne de se meg legge meg

langflat og begynne å slepe meg ut på bommen, men jeg hadde bare

kommet noen få armtak før jeg ble liggende urørlig. Da begynte panikken

å bre seg på bakken. De trodde jeg hadde besvimt og kom til å falle ned

når som helst. De satte i å rope på meg. Tor! ropte de. Tor, Tor, våkn opp!

De stirret på ansiktet mitt, som bare var en liten, hvit flekk. Til slutt var det

noen som løp oppover røysa for å si fra til voksne.

 

Pilten tok en slurk av ølen. Det gikk opp for meg at jeg satt og smilte.

Ble dere virkelig redde? spurte jeg. Å javisst, sa han. Men du kan tro jeg

misunte deg. Tenk å ha en hel gjeng stående der og rope på seg! Og sånn

som vi jublet da du kom ned, selv om du ikke hadde vært i nærheten

av dragen engang. Han senket stemmen og så mot det mørke vinduet.

Dagen etter hadde det blåst sterk kuling, fortalte han. Og det var da han

hadde bestemt seg: Han skulle klare det jeg ikke hadde klart. I kveldingen

sto han ved kranen igjen, helt alene denne gangen. Det var i ferd med å

mørkne, men langt der oppe kunne han se hvordan dragen slo i vinden

og nappet i linen så det dirret i hele kranen. Med seg i lommen hadde

han foldekniven sin, som han skulle skjære den løs med. Han fortalte om

hvordan han hadde gitt seg i vei oppover og kjent vinden ta tak nesten

med det samme. Han var jo en feit slask på den tiden, så det var litt

av et strev, og hendene ble fort numne av det kalde stålet. Under ham

bredte boligfeltet seg ut, lysene fra alle husene, broen hvor bussene og

bilene gikk i et jevnt sig. Skolegården lå opplyst av blåhvite utelamper

som kastet små flekker over asfalten, og han kunne se det hemmelige

stedet bak søppelcontaineren hvor han hadde pleid å gjemme seg. Det

virket så lite og ynkelig alt sammen. Da han nådde førerhytten, klatret

han inn for å hvile seg litt. Det sto et halvfullt kaffekrus der inne, som han

slapp ut gjennom døren og så etter mens det dalte og slo borti stigetrinn

og sprinkler, for til slutt å bli borte i mørket. Så klatret han opp den siste

biten og begynte å dra seg ut på bommen. Vinden presset kalde tårer ut

i øyekrokene, og han forestilte seg at vi andre sto ved foten av kranen

og var fortvilte og ropte at han måtte snu. Men aldri i livet om han skulle

snu. Han slepte seg over de store tomrommene mellom sprinklene og

kjente hvordan hele bommen gynget mer og mer jo lenger ut han kom.

Det var lenger til tuppen enn han hadde trodd, og da han endelig kom ut

dit, var armene hans helt visne av anstrengelse. Han ble liggende og se

på dragen. Den lignet en øgle der den kastet seg frem og tilbake i mørket,

mens det blafret og smalt i det utspente stoffet. I den ene vingen hadde

den fått en rift, og det var det som gjorde den så urolig. Det var som om

den hadde det vondt, sa Pilten og tok en slurk av ølen. Vondt? sa jeg. Han

nikket og blunket med øynene noen ganger. Han fortalte om hvordan han

skjelvende hadde kommet seg på beina. Han balanserte med føttene på

sprinklene mens han holdt seg til overbjelken med den ene hånden og fikk

fatt på linen med den andre. Men da han skulle trekke dragen til seg, viste

det seg at vinden var for sterk, og til slutt lente han seg mot overbjelken,

surret linen noen runder rundt hånden og kappet den like nedenfor

holdepunktet. I det samme kjente han hvilken makt dragen hadde. Den

var sterkere enn noe menneske, og han slapp kniven og klamret seg til

linen med begge hender, mens han visste at han når som helst kunne bli

vippet bakover.

 

Mens Pilten fortalte, hadde kafévertinnen tørket av bordene, og nå var

hun i ferd med å stenge. Hun blinket med taklysene for å få oss bort.

Pilten satt og stirret ned i det tomme glasset sitt. Og så, spurte jeg, hva

skjedde så? Han så opp mot den ene skulderen min. Det som skjedde er

at jeg begynte å tro på Gud, sa han. Så du er kristen? sa jeg. Han ristet

på hodet. Gud er ikke Gud, sa han. Han ville si noe mer. Det satte seg fast

i ham, og han løftet glasset til munnen, men oppdaget at det var tomt og

satte det fra seg igjen. Og så sluttet du å beundre meg? spurte jeg. Han

nikket. Etter det har jeg aldri beundret noe i det hele tatt, sa han. Jeg så

ut gjennom vinduet. Et sted over oss gnistret strømavlederen og lyste opp

landskapet et øyeblikk, jeg fikk et glimt av en fôrhøster som sto forlatt på

et jorde og et steingjerde som fortapet seg innover i mørket. En konduktør

kom gående gjennom vognen og stoppet foran oss. Tor Karlsen, er det en

av dere? spurte han. Det er han der, sa Pilten og nikket mot meg. Det er

telefon til deg, sa konduktøren. Jeg spurte om det var noe alvorlig. Han

svarte ikke, men så på meg med et vennlig blikk. Du kan bli med meg, sa

han. Før jeg gikk, skottet jeg bort på Pilten, men han møtte ikke blikket

mitt, satt bare med bøyd hode og gned seg over et rødlig utslett i nakken.

Jeg fulgte konduktøren forover i toget. Han låste opp en dør med en

nøkkel han hadde hengende i en uttrekkssnor, og vi kom inn gjennom et

mørklagt godsrom. I et avlukke med glassvegger satt en uniformskledt

mann og så på video med et sløvt blikk. Innerst i rommet sto en skyvedør

halvåpen mot førerrommet, og ved siden av den hang telefonen.

Konduktøren smilte og gikk tilbake igjen. Jeg la røret mot øret og sa

hallo, men ingen svarte. Elisabet, sa jeg, hva er det? Da var stemmen

hennes der. Det er mørket, var alt hun sa. Har du det sånn nå, sa jeg.

Hun spurte om hvorfor jeg hadde slått av telefonen. Det var batteriet, sa

jeg. Jeg hørte henne puste i røret. Inne i førerrommet satt en rødhåret

mann tilbakelent i et sete og snakket med en person som var utenfor

mitt synsfelt. Det så komfortabelt ut der inne. Foran toget kastet lyktene

et spøkelsesaktig skjær over skinnene, som løp innover og innover i

mørket. Plutselig vrengte de seg over mot den ene siden, og toget gikk

krengende inn i en sving mens det utstøtte et ul. Hva var det? sa Elisabet.

Bare lokomotivet, sa jeg. Åh, sa hun, jeg trodde det var en sirene. Jeg

spurte om hun satt i stuen. Det gjorde hun, og jeg visste hvordan hun

satt: i skinnstolen, med et pledd trukket over seg, mens hun stirret mot

de fortrekte gardinene. Jeg fortalte henne at jeg hadde truffet en gammel

kjenning. Hun ville vite hvem det var, og jeg sa at det var Pilten. Pilten?

sa hun. Det var det vi kalte ham, sa jeg. Var det en dere mobbet? spurte

hun. Jeg vet ikke, sa jeg, jeg husker ham ikke, han husker meg, men ikke

jeg ham. Elisabet lød fortvilet: Å nei, sa hun, da er det hukommelsen din

igjen. Jeg sa ikke noe. Hva var det dere mobbet ham for? spurte hun. Jeg

merket at jeg ble irritert. Jeg vet ikke, sa jeg, jeg husker ham jo ikke. Å Tor,

sa hun. Slapp av, sa jeg, det er helt vanlig at en glemmer de som … De

som hva da? spurte hun. Nei, sa jeg, ikke noe. Jeg begynte å snakke om

noe annet. Jeg spurte om hvordan hun hadde fått tak i nummeret ut hit,

hva hun hadde sagt for å få snakke med meg. Hun svarte ikke. Du må jo

ha sagt noe, sa jeg. Jeg sa at du var syk, sa hun. Jeg sa at vi kanskje aldri

kom til å treffe hverandre igjen. Men Elisabet, sa jeg. Hun begynte å gråte.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, sa hun. Så, sa jeg. Det gjør ikke noe nå.

Vi er jo ikke overtroiske heller, er vi vel? Jeg prøvde å le. Det er så mørkt

her, gråt hun. Neida, sa jeg, det er bare du som ser det sånn, det vet du

jo. Han der Pilten, sa hun, du må be ham om unnskyldning. Ja, sa jeg.

Lover du det? Ja, sa jeg. Tor, sa hun, elsker du meg? Elisabet da, sa jeg.

Hun lo litt og snufset i røret. Etter litt sa jeg: Nå legger jeg på. Jeg elsker

deg, sa jeg. Så la jeg på. Jeg ble stående en stund ved apparatet i tilfelle

hun skulle ringe opp igjen. Inne i førerrommet la den rødhårede mannen

hånden på en spak og presset den fremover, og togets fart økte. Han

merket at jeg sto der og kikket, og han nikket til meg. Alt i orden? spurte

han. Det er bare kona mi, hun er litt … , sa jeg. Han smilte. Sånn er det,

vet du, sa han og trakk skyvedøren igjen.

 

Jeg gikk tilbake til kafévognen. Lyset var slukket og et gitter trukket ned

over disken. Det var ingen der lenger. Jeg gikk videre bakover, gjennom

de nå mørklagte vognene og inn i sovekupeen. Pilten var der ikke.

Lommelerken lå på hodeputen, og på gulvet foran vasken sto en rød

sportsbag. Jeg satte meg på køyen hans, lente meg bakover mot veggen

og tok en slurk fra lerken. Slik ble jeg sittende, men Pilten kom ikke, og til

slutt må jeg ha sovnet, for det neste jeg husker er at det var lyst ute, at jeg

hadde hodepine og at dynen var blitt fuktig av brennevin. Jeg reiste meg og

skylte fjeset i vann fra den slappe strålen i hjørnevasken. Blikket mitt falt på

Piltens tannbørste. Det var surret frysetape rundt skaftet for å gi bedre grep.

Synet gjorde meg urolig, og jeg bestemte meg for å ta en tur forover i toget.

Jeg gikk helt frem til lokomotivet uten å se Pilten, og på tilbakeveien sjekket

jeg toalettene etter hvert som jeg passerte. Jeg prøvde utgangsdørene, om

de lot seg åpne under fart, men det gjorde de ikke, og heller ikke vinduene.

Passasjerene hadde våknet til live og så smått begynt å flokke seg i

gangene. Jeg kom tilbake til kupeen, og der ble jeg sittende på Piltens seng

helt til toget var fremme. Utenfor strømmet folk ut på perrongen. Etter noen

minutter banket det på døren. Det var konduktøren, som sa at han bare

skulle sjekke at alle var våkne. Jeg spurte om han hadde sett noe til den

kraftige karen i dressjakke som jeg hadde pratet med kvelden i forveien.

Han tenkte seg om, men kunne ikke huske å ha sett ham. Han har nok gått

av på en av innlandsstasjonene, sa han. Jeg nikket. Han har vel det, sa jeg.

 

Det føltes riktig å ta med seg Piltens bagasje. Jeg la tannbørsten og

lommelerken ned i bagen, som viste seg å være tom, med unntak av

en whiplash-krage av plast og skumgummi. Deretter tok jeg med meg

bagen og min egen koffert og gikk ut. En rulletrapp brakte meg opp i

ankomsthallen, hvor solen allerede skinte inn gjennom de store glassrutene.

Ute på trappen ble jeg stående og se oppover de fremmede gatene, hvor

folk hastet forbi. Jeg gikk ned til drosjekøen og satte meg inn i baksetet på

den fremste bilen. Til hospitalet, sa jeg.