Ingeborg Arvola

Lillesøsters gave


- Så dette er din siste arkitektoniske suksess?

- Se nå! Når vi passerer stuevinduene, ser vi oss selv, ikke sant?

- Jo…

- Vinduene skrår utover, sier han energisk. – Det er genialt. Når du

står i stua, skuer du formelig ned og utover verden. Det er et hus

for konger!

- Miriam og familien hennes oppfører seg i hvertfall som konger.

 - Ikke si at du kjenner dem, søster?

- Miriam kjøper klær av meg og hus av deg.

 - Til samme pris?

Han ler taust og taster en melding på telefonen.

 - Hva sa de da du ville ha henne hjemme i jula? spør hun brått.

- Vi måtte være forberedt på at hun har det tungt.

 - Er hun farlig?

- Nei. Ikke farlig. De tror ikke engang hun er farlig for seg selv.

Bilen svinger inn i parkeringlommen foran kjøpesenteret.

Varmeapparatet slår seg av sammen med motoren, og straks

kjenner han søsterens kulde.

- Først tenkte jeg at dette var et latterlig påfunn, sier hun, - men i

 går gledet jeg meg faktisk til å se deg, og…

- Nei, se! Broren hopper ut av bilen. – Det er Olsen-paret, mine

nyeste klienter. Bare gå i forveien, du søster.

 

 Min søster og min bror. De pynter treet. De finner fram forgylte

kuler og henger på kvister. Bror tørker kinnene mine når jeg gråter.

Søster sier at mor sikkert har det bedre nå, men det er ikke henne

jeg gråter for. Det er små, slimtete monstre inne i julekulene. Jeg

vet ikke hvordan de har havnet der, kanskje de er engler som

mennesker skal ruge ut. En form for fødsel er i hvertfall meningen,

men nå får ikke monstrene puste. Fuktige snuter presser mot

kulenes innside. De gisper som fisker. Min bror burde forstå

det, han som sier at alle levende vesener trenger luftige rom til å

leve i. Luft, sier han til min søster, mens monstrene kveles. Han

henger kuler på kvister og sender meg et forbigående smil. Jeg

kaster en kule mot parketten. Den blir et knust eggeskall mellom

julegavene. Monsteret etterlater et blyantsmalt spor av blod

og slim når det ormer seg inn i en gaveeske. Jeg strekker meg

etter flere kuler, men søster stanser meg. Hendene holder mine

håndledd. Hun plasserer meg i en stol. Min søster er så kald.

Hun har is i magen. Berøringen tapper meg. Jeg er en vannkran

og varmen renner ut. Jeg forklarer om Jesus som ble født i en

stall, og om ikke stallen kanskje var et skall, som måtte knuses,

men søster lytter ikke til folk som snakker lavt. Hun tørker vekk

monsterets spor og sender håndleddene mine undersøkende

blikk.

 

Broren og søsteren ser spørrende på hverandre når lillesøsteren

river papiret av den største gaven. Gaveesken er tom, helt tom,

men lillesøsteren ser ikke ut til å ense det. De knokkeltynne

hendene fingrer med lufta i esken. Munnen former lykkelige

ord av stillhet.

- Er dette din ide? spør broren.

- Nei, svarer søsteren, – men se hvor glad hun ble.

- Det var mer enn nok luft, hvisker lillesøsteren, nesten

forklarende, og en gjennomsiktig finger peker først hit, så dit.

Lyset fra julestjerna fanger blodårene under den papirtynne

ansiktshuden. – Like grønn som kjolene du lager, hvisker hun til

søsteren.

De antar hun mener innpakningspapiret, selv om det er gult. De ser

på hverandre og grøsser av en slags kjærlighet til lillesøsteren. Noen

mennesker er fyrstikker og gresstrå. De kan knekke som for høye

toner i en sliten stemme. Lillesøsteren folder seg over den tomme

esken og smiler spøkelsesaktige. Broren får følelsen av at hun kan

løse seg opp, bli papirflak i vann og askeflak i luft. Han sjenker seg

nok en brandy.

- Etter begravelsen kledde jeg på meg genseren hennes, sier

søsteren lavt. – Du vet, den hun alltid brukte. Jeg sov i den, og da

jeg våknet trodde jeg først at jeg lå med hodet i fanget hennes.

- Hun var sliten, sier broren. – Det med lillesøster ble i

tyngste laget.

- Jeg har aldri lagt hodet mitt i noens fang, fortsetter søsteren.

 

Monsteret har vokst til det dobbelte. Det biter sin egen hale,

klemmer øgleføttene inntil kroppen når jeg strekker fram

pekefingeren. Det blir en avocado, fast og likevel myk. Varm, sier

jeg og legger fingeren mot den lysere brysthuden. Der inne banker

et hjerte. Monsteret suser av liv. Min bror og søster sier at jeg skal

komme ut i stua, ser det er langt på dag. De er enslige pærer i

bladløse pæretrær. Monsteret piler inn under senga. Jeg nikker. Min

bror og søster orker ikke å være i stua uten meg. Det er for mye luft

der. Bror har bygd en tunell i taket. Langt der oppe over grana er

det et glasstak. Tanker som sendes fra et menneske til et annet, blir

sugd opp i tunellen og forsvinner. Min bror har alltid vært redd for

nærhet. Hvis vi satt for nært da vi var små, slo han oss. Jeg forsøker

å smyge meg forbi dem. Min søster er så kald, og min bror er full

av savn. Han savner alle de han tror han kanskje elsket likevel. De

trenger meg mer enn de tror. Armene deres strekker seg ut etter

meg. De tror de støtter meg bort til sofaen, men egentlig er det jeg

som støtter dem. Nå som monstrene ligger kvalt i kulene, tåler jeg

juletreet. Det er en vakker sorg. Et pyntet lik. Det er ingenting noen

kan gjøre for dem. Snart har de tørket til støv og beinrester.

Broren ser på nyhetene. Han ruller slurken av brandy over tunga,

retter på klokka. Gaven fra søsteren er ekstragavant. Bygninger

noen har bombet til det ugjenkjennelige, flimrer over skjermen.

Han tar seg i å lure på hva som er meningen med gaven. Er han

verdt en så dyr klokke? Og i såfall, er han verdt det i egenskap

av bror, eller i egenskap av vellykket arkitekt? Når han tenker på

den tomme gaven hun ga til lillesøsteren, skjærer klokkereima i

håndleddet. Oppfatter søsteren ham som grådig? Moren kalte

han grådig da han ikke ville hjelpe til med Frelsesarmeens

julefeiring. Det var forrige jul. Han legger klokka på stuebordet.

Nei, søsteren er beregnende. Hun ga ham sikkert klokka for å

speile seg selv. Han forteller folk at klokka er fra henne, og de

forstår at hennes kreasjoner er verdifulle. Han hører sin egen

latter, og søsteren hever et smalt øyebryn. På skjermen ligger

pasienter i sykesenger. Blod trekker inn i bandasjer. Ansiktene

deres er ugjenkjennelige på grunn av det nye viruset.

- Sorry, sier han ut i lufta.

- Jeg er glad jeg ikke jobber i bransjen som har skylda for de

nye sykdommene, sier søsteren og skjærer et flak av eplet med

fruktkniven.

- Du bare kler opp de som gjør det, sier han og kjenner smilet i

munnviken.

Søsteren rynker brynene. Epleflaket henger som en trussel i lufta.

Han løfter armene avvæpnende.

- Jeg gir dem huset de vil ha, og du gir dem klærne…

Søsteren spiser eplebiten. Han kaster et blikk mot lillesøsteren.

Hun er ute av stand til å gi noen noe som helst, hverken hus eller

klær. Det irriterer ham. Hun trenger aldri å ta ansvar, krever bare

andres ansvar, krever og krever, hun krevde moren deres hver

bidige dag uten å bli fornøyd, ville bare dø, som om hun var en øy

for seg selv, kunne synke i havet uten at andre druknet, som om

hun ikke hadde en mor med tynne hvite hårtuster… Lillesøsteren

er et flakkende nærvær i sofaens dypeste krok. Øynene er festet

til tv-skjermen. De er unaturlig store. Tårer pumper nedover

kinnene.

- Faen, mumler han.

- Jeg skifter kanal, sier søsteren saklig, og de smittede pasientene

forsvinner til fordel for en fugleflokk som flyr i formasjoner over

himmelen.

Han setter seg ved siden av lillesøsteren, hører det klukke i halsen

hennes, hikst og ord hun sjelden bruker. Irritasjonen forvandler

seg til omsorg. Han legger en beskyttende arm rundt de spinkle

skuldrene. Lillesøsterens never er så hardt knyttet at neglene har

skjært seg inn i huden.

- Faen, gjentar han og lirker dem løs.

Halvmåner med blod dukker opp, knapt synlige i den dunkle

belysningen. Han legger fingrene mot sårene og presser. Selv

blodet til lillesøsteren virker tynnere enn andres. Dråpen som

renner gjennom håndflata er slett ikke dyprød. Mer som et barns

vannfarger. Søsteren henter pyrisept og plaser.

De sitter bøyd over lillesøsterens hånd, og ingen av dem kommer

på å skru på mer lys for å se bedre. Det er som om de foretrekker

å bøye seg enda dypere, helt til pannene støtter seg til hverandre,

og de merker at de har nøyaktig samme panneform, og av en eller

annen grunn gleder det dem. De smiler sjenert til lillesøsterens

lukkede øyne.

 

Vinduet står på vidt gap. Monsteret må få nok luft. Det lever

av luft. Det vokser som ville vårvekster. Avocado-huden gløder

av varme. Neseborene vider seg ut og minner om trakter.

Øyenlokkene har også vokst ut. Monsteret blunker, blunker igjen,

før det entrer meg som en kransekake. Når min bror kommer

inn, åler det seg ned i en tøffel. Han lukker vinduet og sitter på

sengekanten. Han spør om jeg trives, men venter ikke på svar.

Han tror han sitter her på grunn av meg, men det er monsteret

som trekker ham til seg. Min bror føler nærværet som en

fornemmelse av sult. Når søster også står i døra, må jeg gråte

igjen. Kroppen hennes er innhyllet i en gråmalt fortvilelse som

vokser for hvert smil hun smiler. Hun gir meg et lommetørkle og

ser undrende ned i den tomme gaveesken. Etterpå dytter de

meg ned i senga. Hendene deres sneier hverandre over dyna.

De rykkes vekk. Min søster har blåfrosne knoker. Alt du trenger

er en god natts søvn, sier de og lukker døra. Monsteret stå

sammenkrøpet på veggen og lytter til noe jeg ikke kan høre.

 

Broren spør søsteren om de skal gå til gudstjeneste. De kommer

fram til at de ikke egentlig vil. Et øyeblikk står de paralysert i hver

sin ende av kjøkkenet. De værer den andre som et svimlende sug,

før de river seg løs. Søsteren kommer på at hun ville ta seg et

bad, og broren lener seg tungt mot fryseren. Han mener bestemt

at han har en boks med ferskfrosset blekksprut. Han mumler

oppskrifter til sine egne hender, før han trykker på en knapp, og

musikk strømmer ut av usynlige høytalere.

 

Jeg bygger tårn av tørket mandarinskall. Jeg risser hjerter

inn i sofaens lærhud. Jeg blåser varm luft inn i konvolutter og

teiper dem igjen. Jeg presser fingertupper mot druer. Min brors

og søsters stillhet spiser opp huset, og det blir mørkt. De vil

så gjerne snakke sammen, men jeg kan ikke hjelpe dem. Jeg

begynner å løpe. Jeg slår knærne mot møbler. Jeg finner ingen

dørhåndtak, og jeg finner ikke monsteret. Det nytter ikke å lete

etter monsteret, vet jeg. Det kommer når det vil. Det er født til jula

som Jesus selv. Jeg må ligge strak ut på gulvet. Jeg må klemme

kneskålene mot gulvteppet. Jeg må vente. Ikke løpe. Jeg må

være støvfnugg i lukkede værelser og vente.

 

- Du skulle latt henne bli der ute.

- Du skulle ikke gitt henne en tom gave.

De ser ned på lillesøsteren. Bare det hvite synes i øynene hennes.

- Hun lå slik som liten også, hvisker søsteren.

- Jeg ville være en familie, nå i julen i det minste. Du og jeg er for

lite.

- Ingen foreldre, ingen partnere, ingen barn.

- Klienter og kunder.

Lillesøsteren vender de hvite øynene mot dem. Remser av

mandarinskall har viklet seg inn i de tørre hårtustene.

- Hva sier du til et bad, spør søsteren med merkelig mild stemme.

- Jeg skal tappe i, skynder broren seg å tilføye.

- Det er virkelig et deilig badekar, hører han søsteren si idet

han går.

 

Min bror og min søster. De har endelig sagt god natt. Monsteret

lener seg over senga. Det er varmt som ristede kastanjer. Det er

fullvoksent og trenger mer luft for hvert minutt som går. Jeg åpner

vinduet. Taklampen duver når monsteret beveger seg. Vingene

rasler som silke. Vintermørket setter seg i huden min. Jeg rygger

mot senga. Monsteret legger seg sammen med meg. Det er siste

natt. Snart skal monsteret dra. Jeg ligger under silkevingene og

puster monsterpust.

 

Søsteren svelger to piller med vann fra springen. Huden ser

godt ut. Neglene er velstelte og buede mot det ene kinnet. Hun

studerer vanndråpene som renner nedover haka. Hun tørker

alltid bort vanndråper. En gang for lenge siden tørket hun bort

melonsaft som rant nedover haka. Det var en mann som matet

henne med melon. La saften renne, ba han, men da han et

øyeblikk så bort, tørket hun haka. Det var det eneste rette å gjøre.

Da han oppdaget det, sa han at hun var kald, så forbasket kald.

Nå lar hun vanndråpene renne. De fleste drypper ned i servanten,

men en dråpe runder haka, fortsetter nedover halsen, følger

kragebeinet, svinger seg innenfor nattskjorta. Dråpen renner ut på

det venstre brystet og stanser på brystvorten. Søsteren grøsser.

Hun drar i nattskjorta, kikker nedover seg selv. Vanndråpen har

frosset til is. Hun er så kald, så forbasket kald. Skrittene er lydløse

på vei opp trappa til brorens værelse. Hun stanser utenfor døra.

Broren lener seg mot innsiden. Han lytter til søsterens pust. Han

tror hånda hennes ligger mot hans, med døra i mellom. Kveldens

alkohol følger blodstrømmen som en doven slektning. Han er

trøtt. Bakerst på tunga ligger kvinneansikt han gjerne skulle

sett igjen. Beate og Kristin og Lotta. Han svelger og svelger.

Hånda som ligger mot døra blir tappet for varme. Søsteren er

så kald. Hun minner ham alltid om de han har kjent, som har

vært betydelig varmere, som har hatt varmere følelser for han,

ikke som vellykket arkitekt, men som menneske. Mann. Beate

og Kristin og Lotta sa de elsket han, og han sa sorry, men…

følelsene ble ikke gjengjeldt, sa han, og blabla ærlighet. Han sa

de fortjente bedre. Skal han være virkelig ærlig, så elsket han

dem alle sammen, elsket dem kanskje for mye. Han vet ikke.

Han hadde en kvalmende fornemmelse av å miste seg selv i

kvinnekroppene, og hver gang han kvittet seg med en av dem,

pustet han lettet ut, kjøpte knytt knivsett eller skjorte, og slo av

en prat med søsteren og moren. Søsteren var saklig og fjern, og

moren full av beklagelse. Hun ventet på barnebarn, og det var

hans jobb å skaffe dem til veie. Nei, hun hadde vel ingen håp

angående søstrene. Lillesøsteren har alltid vært… spesiell, og de

var ikke særlig gamle da det begynte å legge seg hinner av is på

søsterens melkeglass hvis hun holdt det for lenge. I et glimt ser

han søsteren lese Donald med et konsentrert uttrykk. Nå puster

hun på den andre siden av døra, og kulden hennes skremmer,

skremmer han langt mer enn hans egne eller kvinners følelser

noensinne har gjort. Fingrene er numne. Søsteren puster, søsteren

venter. Til slutt åpner han døra med en fornemmelse av å bli bedt

om å dele frosten, og stemningen han har vært i etter at han

hentet lillesøsteren, gjør han truende til å si ja.

De ser på hverandre i mørket. De smiler forsiktig.

- Vi har samme farge, hvisker søsteren og napper i

pysjermet hans.

- Plommefarget, sier broren enda det er for mørkt til å se

noen farge.

- Plommefarget, samtykker søsteren, og tar et lite skritt nærmere.

 

Monsteret står med snuten mot vinduet. Morgenlyset blander

seg med lufta utenfor vinduet. Silkevingene blafrer. Jeg trekker

nærmere. Monsteret sier at det lengter ut. Jeg nikker. Jeg lengter

også ut. Lyset er blekt og mildt. Jeg åpner vinduet, men det er

for lite. Monsteret ser på meg med dype øyne. Det forklarer at

det trenger mer luft. Det trenger hele himmelen. Det skal krysse

himmelen og fly videre. Vingen i lufta er fisken i vann. Monsteret

trenger all verdens luft. Armene mine flagrer i lufta. Sånn er det.

Monsteret skal ut å fly, det skal fly videre og videre. Det skal fly til

sola. Det skal fly helt til huden tar fyr og smuldrer opp til støv og

røyk. Monsteret skal kysse sola. Det vil ofre noe for at andre skal

ha det bra. Det vil fly inn i sola og forsvinne. Det vil skape julefred

og julefryd. Jeg kan la min egen hud brenne vekk, for at andres

hud skal forbli usmittet. Den brente asken kan virvle tilbake

gjennom universet. En dag kommer det til å regne svart, og folk

forstår at asken kan smøres på sårene til de smittede. Sårene

vil lukke seg, tørke til skorper og etterlate bleke arr. Et mirakel!

Monsteret puster på glasset, slikker på vinduskarmen. Jeg puster

på monsteret. Jeg holder det i armene mine enda det er for stort.

Monsteret brenner, men jeg er varmere. Vi er ild. Vi lengter etter

sola. Jeg leder an gjennom det stille huset.

Døra i entreen er også for liten. Dessuten trenger det fart,

forklarer monsteret. Jeg ser meg rundt. Jeg tenker på trapper

og fjelltopper, går foran til den øverste etasjen. Monsteret er

et kattedyr i hælene. Hånda mi streifer vingen, og jeg er redd

for å miste balansen. Monsteret suser av liv. Jeg knitrer. På

soverommet ligger min søster og bror. De ser små ut i den

digre senga. Jeg kulser. Min søster har senket temperaturen

til frysepunktet, men min bror tar ikke skade. Armene hans er

kledd i blå flanell, holder rundt min søster som om hun trenger

beskyttelse. Det ser fint ut. De puster frostrøyk og har røde kinn.

Monsteret vil ikke se på dem. Det lengter, lengter så forferdelig ut.

Døra til takterassen er lydløs. Vi står på flisene. Vi må opp på

taket. Jeg sier at jeg vil være med til sola. Vingene er store nok

til to, sier monsteret. Jeg snur meg forsiktig. Det blåser litt. Vi

klatrer oppover. Monsteret vil ha best mulig fart. Vi skal ut av

atmosfæren. Vi skal langt og lenger enn langt. Monsteret finner en

rundt flat plett på taket. Det er toppen av min brors glasstunell.

Laaangt under oss ligger stua. Der lyser julestjerna i toppen av

grana. Monsteret spiller ut neseborene. Lyset trenger gjennom

den tynne huden. Så vakkert. Hjertet mitt verker. Jeg er mer

levende enn jeg noensinne har vært. Vi må hoppe når vi tar av.

Vi må hoppe to ganger og strekke hendene mot himmelen. Da

kommer vi til sola. Monsteret er trygg i stemmen. Det er godt å

være sammen med noen. Silkevingene blafrer i vindkastene. De

bretter seg ut som en hudfarget himmel. Jeg kjenner mitt eget

smil. Jeg strekker ut armene og hopper, hopper...

 

Braket får søsknene til å slå opp øynene. Det vet allerede hva

som har skjedd. Den åpne verandadøra er et blendende sår.

Søsteren løper ut, hopper opp på taket og lener seg innover den

knuste glassplaten. Hun ser søsteren og det veltede treet. Hun

ser broren ta tak og slepe lillesøsteren vekk fra tregreinene, like

ubetenksom som da de var små. Hvis hun ikke er død, er hun i

hvertfall alvorlig skadet, og da skal man ikke flytte på kroppen.

Hun vil rope det ned til han, men stemmen virker ikke. Hun aker

seg forsiktig bakover, løper inn fra terassen. Nakken verker. Hun

har sovet forkjært, har gjort det før, da de var små og dro på

telttur. Det var lillesøsterens første forsøk. Hun kastet seg ut fra et

klippeframspring, fløt i vannet med hodet ned, lignet en klesfille,

husker hun, og broren var så ubekenksom. Løp ut i vannet med

klærne og støvlene på, bakset seg nesten til døde mens hun selv

kledde metodisk av seg. Få av deg klærne, ropte hun og svømte

forbi, kom deg til land, ropte hun og spyttet vann, svømte til

søsteren og snudde den tause kroppen, slo til kinnene, blåste i

den bleke munnen mens hun svømte mot land. Svømte og blåste.

Langflat mot svaberget, spydde lillesøsteren opp vann og alger.

Hun vrengte av henne klærne, tørket henne hardt, tvang på henne

sine egne klær. Hun utstyrte broren med en sovepose. Så skyndte

de seg hjem. Teltutstyret ble hvor det var. Hun husker sine egen

nakne armer rundt lillesøsteren. Først da de var hjemme oppdaget

hun at ikke bare armene, men hele kroppen var naken. Moren gråt

over lillesøsteren, og selv satt hun på kjøkkenet. Naken. Det var

da hun merket frosten som satt nederst i korsryggen. Den gnagde

seg innover. Hun ristet av kulde, og nakken verket fra hårfestet til

ryggvirvlene, for hun hadde sovet forkjært den foregående natta.

Søsterens hode hadde vært en stein på skuldra hennes. En stein i

barndommen. En stein i ryggen.

Broren kommer henne snublende i møte. Han knytter armene

rundt henne, hikster etter luft mot kinnet hennes. Nesa er våt.

Lillesøsterens arm ligger strukket ut mot beina deres, ser hun,

og flytter dem litt vekk. Rundt den spinkle skikkelsen ligger

granbar og knuste julekuler. Julestjerna ligger forvridd i et hjørne,

men lyser fremdeles. Knust glasskår reflekterer lyset. Det blåser

gjennom den åpne tunellen. Morgenlyset ser spørrende

ned på dem.

Jeg får nesten ta å ringe politiet, sier søsteren og konstaterer

at hun fremdeles ikke har noen stemme. Politiet, sier hun, men

kan ikke høre det. Broren nikker likevel, med øynene klistret til

munnen hennes. Hun skritter mot telefonen. Hun slår nummeret.

- Det er hos politiet, sier en stemme.

Det har skjedd en ulykke, sier søsteren, men kan ikke høre det.

Nå går det virkelig opp for henne. Hun har mistet stemmen.

Nakken er rivende vond. Hun ser skrekkslagen på lillesøsterens

kropp.

- Hallo? sier kvinnens stemme. – Er det noen der?

Svetten bryter fram under armene. Munnen lager en underlig

grimase. Hun kan ikke styre den lenger. Uuææh. Det lyder som et

stønn.

- Jeg tar over, sier broren. Hun ser tårene på kinnet hans. Ser

hånda som overtar telefonen. – Det har skjedd en ulykke…

Etterpå lener de pannene mot hverandre. Føttene er nakne.

Brorens har kutt etter glasset. Hennes har neglelakk. Hans

pysjamas er blå mens hennes er sitrongul. Bare panneformen er

den samme, nøyaktig den sammen, og berøringen fyller dem med

ro. Sjenert nærhet blunker i utkanten av tragedien.